Hytta

Langt inne i skogen var det en hytte. Hytta var forlatt. Sakte forsvant den og ble usynlig. Fotografi, installasjon og video. Fotografier og video ble vist på utstillingen I Stedet på Alstahaug kunstforening, sommeren 2005.

Jeg gikk en tur i skogen. Triste fortellinger svirret i lufta i støvet fra bilene i byen. I skogen. I skogen der var det hytter. Jeg må si jeg ikke vet så mye om hytter. Ikke om skogen heller. Hvem eide hyttene? Hvem eide skogen? Jeg fant en hytte som noen hadde forlatt. Kan man gå fra ting og fortsatt eie det? Hvor lenge kan du være borte? Først måtte vi klatre gjenom kjellervinduet. Trangt, men vips. Midt i stua. Og for en vakker stue. Døra var låst. Så vi kunne velge mellom å gå tilbake til kjelleren og ut det trange vinduet, eller stue vinduet. Ute sto det en stige som passet perfekt til stuevinduet. Dør og trapp på en måte. Så kom snøen. Om vinteren har jeg bursdag. Og det jeg ønsket meg mest i gave var en dør til hytta. Jeg holdt håndtaket til døra nede og min kjære tok løpefart. Og hurra, vi hadde dør. I skogen blir det fryktelig kaldt på vinteren. Spesiellt uten strøm. En gang sov vi i gangen, der var det varmest. En annen gang ble vi nesten kvalt av røyk fra peisen, den virker visst ikke.
Det rareste med hytta var at noen hadde gått fra den. På stua lå det en avis, på benken lå det leker. I skapet hang det klær. Aftenposten fra 1989, leker med edderkopp spinn. Klærne forsvant gradevis, tynnere og tynnere stoff for hver gang vi kom. Og stillheten. Som et gravkammer der ingen levende hadde vært på fryktelig lenge. Jeg var redd på hytta.

Moteserie fra skogen med gode naboer.